Apropos tullinger som åpner vinduer, det skjedde igjen. Jeg lukket det for en grunn... Dette er helt dødfødt.
I dag måtte jeg kave meg gjennom en meter med snø. Kanskje mer til og med, det rak meg opp til kneskålene. Bra, jeg hadde tatt på gamasjer eller så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, helt sikkert blitt reduced to tears. En tilfeldig forbipasserende hadde nok funnet meg frosten ihjel, ved postkassen vår. Selv om jeg kom en halvtime for sent til timen, må jeg innrømme at det er koselig med snø. Hadde det bare kommet tidsnok for julefeiringen, men da blir det skitur med pappa i år også og hva er det? Jo, det er bra. Det er alltids morsomt å feste to planker på beina og stake seg framover, mens man ber til gud om å ikke dø i nedoverbakkene.
Fremdeles 11 dager igjen, til Jeppe tar turen ned. Det virker som en evighet siden jeg så han sist, men allikevel følelse det som om det var igår. The countdown continues..