Nå kan jeg angrer på at jeg unngikk motebladene i bladhylla ved kassa til den lokale dagligvarehandelen. Innser også det var dumt å kaste tenåringsbladene, men hvordan kunne jeg vite at fremtids-Merete, altså nåværende meg, kom til å få et slikt et innfall? (Jeg skriver kaste, men jeg mener resirkulering, man må jo være så inn i granskauen politisk korrekt at jeg mister all vilje til å gå ut døren) Skal jeg ta var på alt og ingenting, sånn i tilfellet jeg engang kommer til å få bruk for det? Jeg ville blitt like gal som Renfield. "The things are life. The things are life" Man kan umulig si han fikk en lykkelig slutt, det må være ganske smertefullt å bli knust på den måten. Stakkar jeg syntes alltid så synd på Renfeild. Meste fordi det var Tom Waits som spilte han i '92, men han er relativt sympatisk i boken også. Nå er jo påske rett rundt hjørne, så du vet hva det betyr. Jeg gleder meg til å lese boken om igjen, den gir meg utrolig nok en varm følelse.
Så var det det kollasjet, og alle tingene jeg må ta vare på. Nå har for så vidt trangen forsvunnet, men la oss late som jeg fremdeles har lyst til å fjerne alle møblene fra rommet mitt og klistre halvnakne kvinner og menn som ligner på Jesse Custer på veggene. Lag på lag av kropper, en orgie av papir og lim og glitter. Det må være glitter. Glitter and Doom. Jeg må se den mannen live, enten på denne siden av jorda eller under den, om ikke du vet hvem jeg snakker om liker jeg deg ikke.
Hvordan fremstiller man doom? Det er ikke noe konkret, man kan rett og slett ikke ta på en gjenstand å si "Ja, dette er undergangen". Eller kanskje man kan det? Da jeg rørte ved Twilight var det som sjelen ble kloret av skarpe negler. Fins det en spesifikk gjenstand som skriker doom, eller er det mer subjektivt enn som så? Kanskje en rose kan symbolisere det? De er jo så å si dømt til å dø, når jeg henge de til tørk. Det er en ganske vakker død, jeg innrømmer det. Det er nesten så jeg skulle ønske å være en tørket rose selv. De er ikke verdens mest originale plante; heller ikke den peneste og hvert fall ikke favoritten min, men de gjør jobben sin. Der har du ei plante som er skapt for å være pen og utfører jobben selv om den dør. Jeg tror jeg har undervurdert denne planten. Før så likte jeg den ikke fordi de var over alt. Alle ga hverandre roser. Alltid roser. Det er den mest hjernedød hadlingen man kan gjøre. Hygglig men det er ikke mye tanke bak det. Noen er syke, du har gjort en feil, bursdag, selskap, dødsfall, hvilken som helt anledning. Du kan banne på at noen gir roser. Hvorfor det? Fordi de er pene og de er overalt. Det er enten roser eller tulipaner. Åh gud! Tulipaner, der har vi en blomst som gir meg lyst til spy. Ikke spør meg hvorfor, for jeg ville ikke kunne gi deg et svar. Roser derimot fortjener en ny sjanse.
Det ble litt mye prat om blomster, det må jeg bare beklage. Jeg fikk nylig en god bedring bukett av foreldrene mine og gjett hva slags det var? Selvfølgelig var det roser. Jeg skal ikke late som jeg er Shakespear og utdype noe mer enn å si, de er pene. Jeg har selvsagt tørket et par allerede. Det er en selvfølge når jeg får roser, ikke at det skjer så ofte. Jeg stopper her, la merke til retningen dette komme til å gå. Ufattelig kjedelig prat om bakgrunnen til de døde rosene mine. Hellige skilpadde jeg er spennende, aldri et kjedelig øyeblikk med Merete... Kommer sikker til å ende opp som gammel pensjonist omringet av døde rose. Det er bedre enn døde katter, men så må man jo holde tradisjonen i live.
Kanskje jeg heller skal klippe opp tegneseriene i bokhylla og lime det på veggen. Det ville vært litt mer personlig. Større sannsynlighet for at sluttresultatet blir bra. Nei, det ville vært galskap. Det er vel best å unngå hele prosjektet. Dessuten blir jeg sliten av tanken. Det er ikke noe vits å late som heller. kvinneblad... Jeg hater sånne ting. sminke, klær, kalorier og sex. Er det virkelig dette jeg skal bryr meg om? Hvorfor skal jeg bruke femtilappen min på det røvle der! Det er hverken interessant, eller morsomt. Nei, jeg kjøper heller ei god flask vin og ei billig hore, så tar vi helgen dere. Eller hva?
Ille er det og verre skal det bli. Liker du overgangen? Du ville kanskje være alene med hora? Det er du for så vidt ikke alene med, men vi får holde ut litt til. Det ble en del prat om roser og døden og Tom Waits skjønner du, og jeg kom nettopp på at denne fantastiske mannen har en veldig fin sang om nettopp dette. "Flower's Grave". Sangen er fra "Alice albumet, som er basert på "Alice in Wonderland".
Jeg vet ikke med deg, men jeg vil ha "Flower's Grave" i begravelsen min.
I will close my eyes and wake up there in dreamland
And Tell me who will put flowers on a flower's grave?
Who will say a prayer?
Will I meet a China rose there in dreamland?
Or does love lie bleeding in dreamland?
Are these days forever and always?
And if we are to die tonight
Is there a moonlight up ahead?
And if we are to die tonight
Another rose will bloom
For a faded rose
Will I be the one that you save?
I love when it showers
But no one puts flowers
On a flower's grave
As one rose blooms and another will die
It's always been that way
I remember the showers
But no one puts flowers
On a flower's grave
And if we are to die tonight
Is there a moonlight up ahead?
I remember the showers
But no one puts flowers
On a flower's grave"
