29.01.13

Dagen førte fram til Cape Range National Park, som er på toppen av the north Cape Penensula. På vei dit utenfor coral bay (vi er fremdeles langs coral bay) så vi emus. Paul the awesome tour guide tillot oss å gå ut av bussen for å ta noen temmelig nærme fotografier av de mektige dyrene. Emus er Australias størst fulg og før i tiden var det en type ugle art som lignet på emus, husker ikke artsnavnet, bare at de var 3 meter høye. 3 meter høye himmel og fjær! uheldigvis ble de trolig utrydet av aboriginerene. De kan nå en hastighet på opptil 50 km/t og pga deres lange bein kan de trå over 275 cm i et trinn. Livsstilen deres er nomadisk, og vander langt for å skaffe seg mat, hovedsakelig planter og insekter. Quite literally 5 minutter etter rett nedi gata så vi roos. De er så søte! Paul being awesomely unpredictable as always tok en skap sving til venstre. Vi var ikke lenger en cocktail av travels med ulik nasjonalitet, vi var blitt noe mer. Vi var fotografer på søken etter det ene bilde som vil få verden til å le og gråte samtidig som de undres over sin egen eksistensielle opprinnelse. The game was a foot as the british would say. Han kjørte av veien, heldigvis var vi i en turist truck og ikke en truist buss, og tok oss rundt en bygning. Der på baksiden lå den, gjemt i skyggen å for ett syn det var da den oppdaget oss og hoppet av sted med en fart akkurat under det øyet kan oppdage. Vips så var den bort og eventyret over. Fotografiene får vente til neste gang.

Litt av en måte å starte dagen på. Dette skjedde, men Paul viste oss the old part of town som egentlig var en Amerikansk militær base. Australia har visst alltid vært veldig givende når det kommer til USA. De får det de ønsker. Basen er så å si lagt ned nå, etter at 9/11 skjedde endret ett par av målene til Amerika og med ny technology var basen så å si ubrukelig uannsett. Den hadde blitt brukt til å sende signaler til Amerikanske ubåter. De hadde heist 13 master, som skulle føre dette signalet. Nå amerikanerene er en smule av en smule overtroisk når det kommer til tallet 13, så de løste problemet med å kalle den høyeste masten for number 0 og resten falt på plass av seg selv. They are nothing if not capable. Det sies at det tok 1/3 av strømmen på vestkysten for å føre ett signal.. Ett signal.

Emu!

Vi kjørte videre til toppen av et fjell. Fjellet hadde tidligere vært et koral rev og det var fremdeles mulig å finne koral der. Jeg syntes dette er interessant i seg selv, men ikke nok med det var det itillegg informasjons planketer og et lystårn der. Blir det bedre så ring meg. Fra Vlamingh Head Lighthouse ser man utover Lighthouse bay, atter et bevis på Australia sin kreativitet når det kommer til å navngi. Det utgir seg for å være ett av de forstedene i Australia der man kan se solen oppgangen og nedgangen. Dette høres underlig ut og jeg kan verken si ja eller nei til dette for vi var det midt på dagen, men de mener sikkert at dette er et sted man kan se helt duen til sola. En tanke som er temmelig vakker. fyrtårnet var bygd i 1912 og står på den norligste delen av Cape Range. Det var her Chris og jeg vant en plakat som hadde en koorespondanse mellom to australere. Vi tok hver vår rolle og gjennomførte dialogen med den beste tolkningen av hvordan australere lyder. Paul the awesome tourguide tok over da vi var ferdig med å skattle. Han smurte på tykt og det var så underholdene at vi måtte støtte oss på hverandre for ikke å falle overende.

Det var så fint der oppe.

Fyrtårn. Yay!

Tilslutt snoklet vi i Turquoise Bay.

Turquoise Bay as far as the eye can see.

Her var strømmen så sterk at vi måtte passe på å ikke drive ut til sjøs. Paul the awesome tour guide kunne selvfølgelig tolke havet, slik en hver aussie kan,og fortalte oss hvor vi kunne svømme ut slik at strømmen ville føre oss tilbake til land. Vi svømte ut og red strømmen inn. Det var så mye fint der og jeg angrer på at jeg ikke hadde kjøpt undervannskamera. Det ante meg ikke at vi skulle oppleve noe lignende. (Selv nå, etter at jeg har opplevd "the great barrier reef" mener jeg at Ningaloo er best.) Det er virkelig ett fantastisk rev og Tobias viste oss en blekksprut som forsøkte å gjemme seg blant steinene. Varisajonen var utrolig og etterhvert fikk jeg ett par etterfølgere, gule småfisk som koste seg i skyggen min. Vi avsluttet i Exmouth.

Øverste seng til venstre er min, Hannah lå under meg, Christine var nederst til høyre og prinsessen Jenny sov over henne.

Det er 796km igjen å kjøre til Karijini, men det er en beskymring for morgen dagen.

Dette var solnedgangen hver kveld vi tilbrakte i Exmouth, helt utrolig.