29.01.13

Dagen førte fram til Cape Range National Park, som er på toppen av the north Cape Penensula. På vei dit utenfor coral bay (vi er fremdeles langs coral bay) så vi emus. Paul the awesome tour guide tillot oss å gå ut av bussen for å ta noen temmelig nærme fotografier av de mektige dyrene. Emus er Australias størst fulg og før i tiden var det en type ugle art som lignet på emus, husker ikke artsnavnet, bare at de var 3 meter høye. 3 meter høye himmel og fjær! uheldigvis ble de trolig utrydet av aboriginerene. De kan nå en hastighet på opptil 50 km/t og pga deres lange bein kan de trå over 275 cm i et trinn. Livsstilen deres er nomadisk, og vander langt for å skaffe seg mat, hovedsakelig planter og insekter. Quite literally 5 minutter etter rett nedi gata så vi roos. De er så søte! Paul being awesomely unpredictable as always tok en skap sving til venstre. Vi var ikke lenger en cocktail av travels med ulik nasjonalitet, vi var blitt noe mer. Vi var fotografer på søken etter det ene bilde som vil få verden til å le og gråte samtidig som de undres over sin egen eksistensielle opprinnelse. The game was a foot as the british would say. Han kjørte av veien, heldigvis var vi i en turist truck og ikke en truist buss, og tok oss rundt en bygning. Der på baksiden lå den, gjemt i skyggen å for ett syn det var da den oppdaget oss og hoppet av sted med en fart akkurat under det øyet kan oppdage. Vips så var den bort og eventyret over. Fotografiene får vente til neste gang.

Litt av en måte å starte dagen på. Dette skjedde, men Paul viste oss the old part of town som egentlig var en Amerikansk militær base. Australia har visst alltid vært veldig givende når det kommer til USA. De får det de ønsker. Basen er så å si lagt ned nå, etter at 9/11 skjedde endret ett par av målene til Amerika og med ny technology var basen så å si ubrukelig uannsett. Den hadde blitt brukt til å sende signaler til Amerikanske ubåter. De hadde heist 13 master, som skulle føre dette signalet. Nå amerikanerene er en smule av en smule overtroisk når det kommer til tallet 13, så de løste problemet med å kalle den høyeste masten for number 0 og resten falt på plass av seg selv. They are nothing if not capable. Det sies at det tok 1/3 av strømmen på vestkysten for å føre ett signal.. Ett signal.

Emu!

Vi kjørte videre til toppen av et fjell. Fjellet hadde tidligere vært et koral rev og det var fremdeles mulig å finne koral der. Jeg syntes dette er interessant i seg selv, men ikke nok med det var det itillegg informasjons planketer og et lystårn der. Blir det bedre så ring meg. Fra Vlamingh Head Lighthouse ser man utover Lighthouse bay, atter et bevis på Australia sin kreativitet når det kommer til å navngi. Det utgir seg for å være ett av de forstedene i Australia der man kan se solen oppgangen og nedgangen. Dette høres underlig ut og jeg kan verken si ja eller nei til dette for vi var det midt på dagen, men de mener sikkert at dette er et sted man kan se helt duen til sola. En tanke som er temmelig vakker. fyrtårnet var bygd i 1912 og står på den norligste delen av Cape Range. Det var her Chris og jeg vant en plakat som hadde en koorespondanse mellom to australere. Vi tok hver vår rolle og gjennomførte dialogen med den beste tolkningen av hvordan australere lyder. Paul the awesome tourguide tok over da vi var ferdig med å skattle. Han smurte på tykt og det var så underholdene at vi måtte støtte oss på hverandre for ikke å falle overende.

Det var så fint der oppe.

Fyrtårn. Yay!

Tilslutt snoklet vi i Turquoise Bay.

Turquoise Bay as far as the eye can see.

Her var strømmen så sterk at vi måtte passe på å ikke drive ut til sjøs. Paul the awesome tour guide kunne selvfølgelig tolke havet, slik en hver aussie kan,og fortalte oss hvor vi kunne svømme ut slik at strømmen ville føre oss tilbake til land. Vi svømte ut og red strømmen inn. Det var så mye fint der og jeg angrer på at jeg ikke hadde kjøpt undervannskamera. Det ante meg ikke at vi skulle oppleve noe lignende. (Selv nå, etter at jeg har opplevd "the great barrier reef" mener jeg at Ningaloo er best.) Det er virkelig ett fantastisk rev og Tobias viste oss en blekksprut som forsøkte å gjemme seg blant steinene. Varisajonen var utrolig og etterhvert fikk jeg ett par etterfølgere, gule småfisk som koste seg i skyggen min. Vi avsluttet i Exmouth.

Øverste seng til venstre er min, Hannah lå under meg, Christine var nederst til høyre og prinsessen Jenny sov over henne.

Det er 796km igjen å kjøre til Karijini, men det er en beskymring for morgen dagen.

Dette var solnedgangen hver kveld vi tilbrakte i Exmouth, helt utrolig.

Påsken fortsetter...

Jesus Christ on a Cracker!

02.04.2013
Jeg har fått påske hilsen fra bestemor! Det var hyggelig, jeg elsker å få brev fra bestemor, jeg må finne et kort jeg kan sende tilbake

Koselig kort!

Idag har jeg vært på en liten opplevelses ferd. Idet har jeg hatt lyst til se hva som er så spesielt med Newtown. Jeg valgte å undersøkte området rett ved/ bak ifølge kartet, Newtown, Ser du hvordan jeg prøver å lure meg selv til å hjem via Newtown? Utspekulert, sier jeg! Det hele begynte med kaffe. Helt siden familien tilbrakte sommerferien i Roma har jeg vært interessert i denne fantastiske drikken. Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var, men kanksje 6-7 år siden. Det jeg husker hvertfall er den lille kaffeen vi gikk til, etter en lang tur gjennom gamlebyen. Hukommelsen er en rar ting, jeg ser for meg kafeen som rett ved en elv men også at vi måtte gå over et stort asfaltert moråde, det er vanskelig å vite hva som er rett. Det var heller ikke min første kopp kaffe, så hva var det som gjorde det så spesielt? Jeg har ikke hatt den samme kaffe opplevlesen siden. En cappicino med familien, etter en lang dags gange, den koppen var ren himmel.
Jeg lå i sengen i dag og tenkte på kaffe slik jeg vanligvis gjøre. Hva er det som gjøre en kaffe til en god opplevelse? Hvorfor liker jeg kaffe? Er jeg blitt avhengig kaffe? Det var da jeg begynte å lete på internett og snublet over et sted kalt "Coffee Alchemy". Jeg leste litt om eieren som rett og slett lever kaffe og  bestemte meg for å dra dit.

 Her ser du eieren- hard at work.

20 min med bussen sener befant jeg meg ved Enmore park, gikk ett lite stykke ned addison rd og bestilte noe som het "Sparkler", husets spesialitet. Satt meg ned på en hard trebenk, dro frem litt pensum og ventet på at baristaene skulle jobbe seg gjennom køen. Endelig var det min tur og Herr. Barista kommer ut fra bak ett grått oppheng. Det er bak dette opphenget at magien skjer. Jeg så på nettsiden at det har enorme kaffekvernere og diverse andre godsaker. Dere kjenner alle den gode lyden en kaffe kverner lager og lukten av aroam som følger. Atmosfæren blir sydd sammen av rolig bakgrunnsmusikk og ett flatterende mørke. Mannen setter noe som ligner ett øl glass foran meg, hadde det ikke vært for skummet of den velkjente lukten ville jeg har lurt på hva en "sparkler" virkelig er. Det er temmelig varmt ute så en kald drikke er hjertelig velkommen. Det første slurken tok meg litt på sengen. Det var surt og jeg ble skuffet og litt redd for at $6 hadde gått til spill for ikke å glemme bussbilletten. Den ene slurken var alt smaksløkene trengte for å vende seg til den nye opplevelsen og den neste forsiktige slurken var bedre. Lettet fortsatte jeg å drikke, jo mer jeg drakk, jo mer likte jeg den. Den var søt uten å ha blitt tilsatt sukker, som jeg vet om. En av de første gangen jeg har merket forskjellig smaker i en kaffe drikk. Dette er sikkert mye fordi det er kaldbrygg. Når det er kaldbrygg på færre har vannet bedre tid til å trekke ut de forskjellige smakene uten å tiltrekka seg altfor mye av den bittre smakken som dukker opp temmelig raskt ved vanlig trakting. Det var heller ingen hemmelighet at kaffen innehold en type karbonoksid-innholdig vann. Kaffen blir mulig brygget en smule konsertrert og vannet ut med kullsyre-innholdene vann, eller kanskje de bare tilsetter boblende kulsyre med engang. The latter being more likely. Etter en stund kjente jeg igjen en av sangen på radioen, det var Kings of Convenience - I'd rather dance. Jeg var overrasket at et norsk band hadde klart å nå Australia. Temmelig imponert, men hvem er det som ikke liker den sangen? Det ble for dagens soundtrack og jeg nynner på den selv nå som dagen er i ferd med å ta slutt.

Det er et dårlig bildet, men jeg liker veldig godt.

Ladies and gents I give you the sparkler.

Det var nå på tide med frokost, jeg var på utskikk etter en koselig kafe som kunne servere enten egg og bacon eller fisk. Måltidet ble ikke funnet før i Marrickville, eller Newtown. Det var ikke før jeg var tilbake i Surry Hills at jeg fant en koselig liten kafee som serverte eggs benedict. Helt fortreffelig, stedet het Rustic Pearl. Det gjorde meg ikke det gran, men jeg ble overrasket da jeg så på klokken og fant at det var egentlig middagstid. Jeg dro ut pensummet atter engang, men klarte ikke å la være å overhøre samtalene vertinnen hadde med en av kundene. Det er frekt men jeg syntes han representerte ett god poeng. Han sa nemlig hat den eneste grunnen han var blitt lege var fordi han hadde fått gode karakterer. Videre fortalte han at han likte å ha kunnskapen, ettersom det ga han en følelse av trygghet å vite hva som skulle gjøres i enhver situasjon. Han viste heller ikke hva han ville ha gjort om han kunne velge karriære på ny. Likevel trivdes han ikke med yrket, general medicine. Pasientene var i dårlig humør og det hele er rett og slett ekkelt. Forståelig nok, men er ikke dette et eksemple som har blitt brukt flere ganger tidligere? Selv om studenten har gode karakterer han/hun ikke nødvendigvis den beste for jobben som lege. Denne mannen er ett eksempel på noen som mangler gløden som trengs for å håndtere syke mennesker. Han er helt sikkert dyktig og viser nok medfølelse, men man trenger leger som virkelig bryr seg. Uansett måltidet var fantastisk, det var ikke før da at jeg merket at kroppen trengte energi.

Her er innsiden av Rustic Pearl.   

Fantastisk måltid!

Dette var så trist at jeg måtte ta et bilde for å dele det med noen andre.

Men hvor var det tiden min hadde gått? Jeg hadde mistet den ett sted mellom addison rd og crown st. Det er ett godt stykke å gå som var grunnet til at jeg tok bussen ut dit, men på vei tilbake var det mange nteresante butikker som måtte undersøkes nærmere. Det var spesial lagd papir, kort, småterier og rariteter. Alt til en hver. Jeg fant også en butikk som het Dangerfield, et klesmerke jeg viste jeg likte etter det første møtet jeg hadde med det i Melbourne. Dangerfield og Princess Highway er virkelig to kleskjeder som har kjønt meg, det har bare ikke forståesle for den tynne lommeboken min. Det er her hellet slo inn for andre gang, det var selvfølgelig salg og jeg fikk endlig kjøpe de to kjolene jeg hadde siklet over i Melbourne. Pengen fløy ut av lommeboken og klesplaggene ble brettet og lagt i en pose, mens englene sang i bakgrunnen og et lys omringte oss. Det var slik tiden ble borte.

Fa-fa-fa-fashion...