Jeg fant nylig ut at min enslige leser ikke klikker seg videre på de flotte linkene, som jeg fyller innlegget mitt med- innlegget

Jeg er såret, men egentlig forventer jeg ikke annet. Det er av og til skrekkelig mange linker gjemt inni tekstene mine. Personlig finner jeg enorm glede av linker, gjemme de, bruke de, åpne de, rett og slett avdekke deres hemmelighet. Jeg blir nysgjerrig når et ord skjuler en viderekobling, det er en fin blanding av spenning og stolthet. Det er et '' HA! Jeg fant den!"- øyeblikk etterfulgt av en spennings-sekvens rett ut fra en action film. Øynene åpner seg, munnen begynner å renne og fingrene skjelver i all forventning. Tiden er inne, det må skje nå! Noen ganger er jeg skikkelig hacker med å bruke linker, mens andre ganger er jeg en enormt god detektiv. Sherlock kan gå og legge seg.

Dere skråstrek du (Jeg er blitt virkelig forelsket i å skrive skråstek, selve symbolet er ubrukelig for meg nå tildag) har kanskje merket at jeg er en smule overdramatisk. Jeg er riktignok ikke så forvridd at jeg syntes viderekoblingen er tennbare, (Jeg skal innrømme at jeg har begynt å få en forkjærlighet til fornorsking av engelske ord viderekobling, kollisjonspute og etterbarberingsvann, selv om det tar dobbelt så lang tid å skrive de nye ordene. Norsk er så søtt. Altså verdensveven, det sier seg selv hvilket språk som er legendarisk) Ja, hvor var jeg... Viderekoblinger! Jeg har ikke et like nært forhold som det kanskje antydes ovenfor. Likevel er det fint om man kan ta en titt på de, men ork! (Nå fikk jeg plutselig veldig lyst til å se Ringenes Herre igjen. Ork ork ork. Apropos har jeg lært meg hvordan alvene ville skrevet navnet mitt. Ganske så stilig, eller hva?) Hvis du, du vet hvem du er, ikke har sett på linkene enda skal jeg ikke tvinge deg til å ha den samme gleden jeg får ut av viderekoblinger. Man burde kanskje se på dette innlegget med et kritisk blikk, for kl. 01.30 virker alt mye mer fantastisk enn å skrive en norsk stil som skulle vært levert for to uker siden. La latskapen råde sier nå jeg. I mitt forsvar har jeg heller valgt å prioritere biologi framfor norsken, noe jeg kanskje burde stokke litt om på. Meste fordi norsk eksamen kommer før biologi eksamen og jeg har fremdeles mareritt om den forrige norsk læreren min. Hmm, jeg har egentlig begynt å ha mareritt om norsk generelt. Det er nok den eksamen jeg frykter mest. Ja ja nok om det.

Jeg liker virkelig å blogge vet du hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle deg. Rett og slett fordi det er ikke er noen regleverk for hvordan man må skrive, man kan late som noen faktisk leser det og man kan la tankene strømme ned på arket... Gjennom fingrene og opp på skjermen? (Dagens teknologi er virkelig et underverk) For ikke å glemme er det så mye mer personlig. Dersom man snubler over en alt-mulig-blogg, slik som denne, der personen skriver om tanker og dagene sine, føler man etter hvert at man kjenner dem. Det er omtrent som kjendiser, takket vært TV får man følelsen av at de er nære venner eller familie medlemmer. (Ser dere rimet? Det var ikke meningen. Du skjønner jeg brukte halve dagen min på å skrive et lite dikt til min elskede, som snart har bursdag. Det er fryktelige teit, men det er jeg også.)Altså, selv om man kun får se den delen personen velger å vise frem, føler man en slags nærhet til personen. Det er nøyaktig en slik nærhet jeg har begynt å føle til noen av de Youtube- ansiktene jeg følger med på. (Jeg er ganske glad idag, jeg vet ikke om du har merket det? Ønsket bare å påpeke det. Apropos påpeking? Er det et ord... Det er Farsdag i dag eller det var igår... tidsrammer er så merkelige, unnsett. Gratulerer med farsdag, Pappa! Satte du pris på din pappa skråstrek far? Jeg syntes far er så kaldt å si. Du vet, ''Hvem som helst kan være far, men ikke alle kan bli en pappa'' en trøtt oversettelse fra det engelske ordtaket. Det burde hete pappadag, men da tenker jeg på dag mamma av en eller annen grunn. Nei, la det hete farsdag, for all del.) Hvor endte tråden? Ah, youtube. Jeg hoppet på bølgen litt i etterskudd, som vanlig, men nå har jeg besøkt den omtrent hver dag i et par år. Det gjør hverdagen så mye enklere og en smule mer artig.

Jeg gleder meg til den nye Star Trek filmen kommer ut... i 2011. Blir du med på å se de gode gamle Star Trek filmene? Skal vi se det er ti filmer og er kanskje 2 timer i gjennomsnitt. Vi greier det fint på en helg. Så kan vi avslutte med Star Wars? Jeg har helt ubeskrivelig lyst til å se de igjen. Spesielt Star Wars. De har jeg ikke sett på en evighet. Utviklingen til Yoda er fantastiske i seg selv, fra dukke til animasjon. Det fins ikke bedre enn det. Jeg har aldri tenkt over det, på grunn av alt som skjer, men det er vel på sett og vis biografien til Anakin Skywalker. Stilig.

Imorgen må jeg finne en avslutning for norsk stilen min.,så jeg burde nok legge meg nå. Jeg nekter å komme tomhendt til timen atter en gang. Dette innlegget skulle egentlig bare bevise at jeg fremdeles var i live, men siden alt er skrevet på norsk er det vel ikke en betryggende følelse. Jeg kan ikke huske sist jeg skrev et helt innlegg uten å bytte til engelsk med en gang. Har det i det hele tatt inntruffet? Det er vel som en komet man kun ser hvert 60'ende år.

Det var forresten kino dag på lørdagen. Gikk du på kino? I så fall hvilke film valgte du å se og med hvem? Jeg ble frivillig dratt med på ''A Christmas Carol'' i 3D, med Jim Carey, Gary Oldman og Collin Firth. Den var skrekkelig god og noe av det skumleste jeg har sett. Helt fantastisk. Jeg anbefaler den på det aller høyeste. I tillegg til en helt fortreffelig gjennomføring av en kjær klassiker gjorde de en utmerket jobb med 3D- effektene. Det var snøfnugg og piper og hender og spøkelser og all slags julestemning fykende ut av lerretet. Jeg skvatt gjentatte ganger og opplevde en enorm trang til å strekke ut armen og gripe etter diverse saker og ting. De skjønte virkelig hvordan 3D skulle oppleves. I motsettnig til ''Is Tid 3'', der man satt og grublet over manglene handling og håpløs bruk av selve 3D- opplevelsen. Der har du en film som kunne blitt mye bedre, hadde de bare brukt litt mer tid med 3D brillene på. Is tid var fremdeles ikke helt bortkastet takket være Buck, som du er nødt til å oppleve i all sin herlighet. Har du lagt merke til nøyaktig hvor irriterende stemme til Raymond Barone er? Unnsett må dere se "A Christmas Carol" den var virkelig 10 julestjerner. Nå som jeg nevnte julestjerner er det en leilighet jeg går forbi på vei hjem fra Bjørknes som har hengt opp julestjernen i vinduet allerede. Da jeg så det fikk jeg en god og varm julefølelse og begynte å smile som om jeg var blitt gal. Det er merkelig at tankegangen min går direkte til gal hver gang jeg ser noen smile på gaten helt alene. Hyggelig, men fullstendig sprø. Jeg er tydeligvis ikke den eneste med en slik tankegang, ettersom jeg fikk noen uhyrlige underlige blikk etter det.

Nå har jeg prøvd å avslutte dette innlegget siden viderekoblinger, derfor stopper jeg nå og går av her. Dette innlegget burde vel holde noen uker tenker jeg. En lengde som dette blir nok lest i intervaller. Jeg skriver nå ikke så ofte, men når jeg først setter meg ned kan man umulig klage på at det ble for kort. Håper du hadde en fin helg og at mandag ikke er like ille som Garfeild skal ha det til.

P.S. Håper du la merke til at det ikke er noen viderekoblinger, hva er nå vitsen hvis ingen ser på de vakre små linken? Ja vel. De kommer vel tilbake når jeg har glemt å late som jeg er såret. Merk deg at jeg kunne brukt noen ekstremt passende linker til dette innlegget. Merk deg det. En siste ting før jeg publiserer innlegget. Jeg så traileren til den nye Twilight filmen, mens jeg ventet på at ''A Christmass Carol'' skulle begynne og til min store overraskelse så jeg et glimt av Dakota Fanning. Jeg ante ikke at hun skulle være med i den filmen, jeg ble til og med en smule fascinert med et snes av spent. Jeg har nemlig blitt litt glad i den lille jenta, og syntes hun er en flink skuespiller. Jeg håper bare hun klarer og holde yrket gående, noe jeg har tro på. Det var jo litt trist det som skjedde med Macaulay Culkin, men da han kom tilbake med Party Monster i 2003 ble fortid fortid. Party Monster er jo både syk og fantastisk, i tillegg basert på en bok som er igjen basert på en sann historie og sånt liker jeg. Hvis du er interessert heter boken ''Disco Bloodbath A Fabulous But True Tale Of Murder In Clubland" Den handler om Michael Alig en av Clubkids'a. Ojsann nå gjorde jeg det igjen, nå skal jeg stoppe. Natta skråstrek god morgen!

Namaarie