Strayla Day

26.01: Horrocks til Shark Bay
Dagens høydepunkt var Kalbarri National Park. Det var der vi utforsket Murchinsom Gorge, dette ble vårt første innsyn i naturens evne til å skjære inn i fjell. Jeg har sett lignene tidligere i Amerika, men det var fremdeles en ny opplevelse.

Vi hiket to stier. Første ned Z-bend gorge og tilbake også  bort til Nature's window, man kunne gå den 8km lange loop trail som ender i Nature's window, men det var begynt å bli farlig varmt og tiden var knapp.

Helt nederst i Z-bend gorge var de en liten elv, kalt Murchinson river, med ett par fisk og høye fjell vegger. Halvveis ned hadde vi prøvd oss på litt abseiling. Jeg har aldri prøvd det før og de første par skrittene der man lener seg over skrenten er noe for seg selv. Etter det er det bare å sparke seg ut fra veggen og håpe på det beste. Det var kjempe gøy og jeg koste meg. Vi fikk gjøre det to ganger, men jeg føler at den første gangen gikk bedre selv om jeg stolte med på utstyret og meg selv den andre gangen. på slutten kom jeg for vertikalt og det ødelag for vegghoppingen. Uansett er dette noen jeg kan tenke meg å prøve igjen. Mannen ansvarlig for menneskene på toppen var også veldig hyggelig og han fikk tankene våre over på andre ting. Han prøvde i det minsite å hindre oss i å tenke, "I'm gonna die". Dette gjorde han ved å være mister funny man med en liten vri av provosere.

På bunnen av gorgen ble jeg bedre kjent med yankee Hannah fra California, and we really hit it off.

Murchinson river

Nature's window er fremdeles ett høydepunkt for meg ettersom det var helt nøyaktig alt jeg ønsket det skulle være, nettopp et vindue til naturen. Det var en rockformation som hadde etterhvert med åren blitt til en firkantet ramme, archway.

"It's actually a window. To nature!"

Fun Fact: Kalbarri har rock lobsters som selges på Asian Marked for a pretty penny.

Derfra fortsatte vi mot Shark Bay. Stoppet innom Billabong roadhouse, der alle kjøpe litt alkohol og så innom stomatillites. Hamelin Pool Marine Nature Reserve i Shark Bay er en av de få stedene i verden der man fremdeles har levelde stromatolitter, og dersom man står der lenge nok kan man se at de bobler opp oksygen. stromatoliter er så å si vår eldste levende forfedre. Det var cyanobacteriene som begynte å danne atmosfæren vi er avhengig av idag. Disse bakteriene danner en biofilm som fanger, binder og sementerer sammen diverse sedimentære korn og danner lag på lag med stien. De er det eldste fossil beviset vi har av liv på gjorden og kan dteres 3.5 milliard år tilbake.

Hey grand^900 Pa!

 Etter en stund hadde alle sett de som var å se og vi dro videre til Shell beach. Der var detstranden så fantastisk at jeg kunne ikke la sjangsen gå meg forbi. Chris og jeg hoppet uti i undertøyet. Shark bay er en av de få koralrevene som har et høyt saltinnhold. Dette fordi revet hinder at det kommer vann inn samtidig som det vannet som er fanget langs kysten kondenserer pga temperaturen. Vi måtte med andre ord gni spytt i øyenen for å overleve. Jeg angrer ikke, det var godt og varmt. Ettersom det var så mye salt i vannet var det ingen sak å holde seg flytende.

Shell Beach er en av to strender i verden lagd av skjell og er 110km lang.

26.01 er Australia day og Paul the awesome tour guidewent all out. hadde hadde brukt $30 på crap fra ei turist felle og blant fangsten var det et enormt flagg som han brukte som kappe, en sombrero med det australske flagget malt på, one-up oppblåsbar hanske, tatoveringer osv... Det hele var veldig gøy. Han fikk i Kalbarri iført hele kostymet.
 

"Oh Paul. You're so Straylian!"

Senere, da vi ankom Denham hadde vi ett par øl i Australias mest vestlig bar, der Chris knuste meg i Billjard og vi lagde en drikklek som baserte seg på å navne gi alle hovedstatene i Amerika. Drikkeleken gjorde det drikkeleker skal gjøre og vi hadde det veldig gøy. Siden the bar-wench ikke var like begeistret for å holde åpent lenger enn kl.21 gikk vi vidre til neste bar der det faktisk var kunder. De hadde itillegg en jutebox. Fabulous-o! Vi snakket om musikk resten av kvelden og prøvde ut noen australiske øl.

Paul viste oss en youtube video som skulle forkalre hvordan aussie's feier nasjonal dagen sin.
Link

The Penis-cals

25.01 Fredag
Dagen startet tidlig, altfor tidlig. Coachen kom og hentet meg 6.45 og da jeg så aldersgruppen som jeg skulle tidbringe de neste dagene med, ble jeg lettere overrasket. Det var nemlig ingen under 40. Selskapet jeg hadde booket med het tross alt Adventure tours... Det var en lettelse da det kom et par stykker senere, som var på min alder.

First stop var the Pinnicals, limestone formations i Numbung national park. Det er virkelig utrolig å tenke over at de tårnene ble lagd av forkalkninger som la seg rundt trærne fra den siste istiden. Ser man ut fra et utsiktspunkt litt høyere opp, er det en sterk kontrast mellom sandunene innen for pinnicles og sanden nærmere kysten og det er pga en høyere jerninnhold. Dessto mer rødlig sanden er dess mer jernoksid er i den. Noe vi kom til å erfare first hand i Karijini national park, men det kommer senere.

Det ser nesten ut som snø!

 Vi gikk en tur rundt og jeg ble kjent med briten Chris, og de to sveitserene Toby og Dominik. De var artig karer. Etter at vi hadde sett oss litt om fikk jeg lyst til å finne den beryktede penisformede pinnicle. Det er tross alt ingen grunn til å legge skjul på hvor rar jeg er. Chris var med på det hele og vi fikk et par gode bilder. Chris og jeg ble etterhvert veldig keene på å skaffe de mest absurde bildene og vi fikk mye moro ut av det.

EMU! Vi så den ikke men vi vet at det var det.

Jurien Bay. Just look at it. Beautiful!

Etter alle hadde gjort seg ferdig med Pinnicles, var det tid for sandaking i Jurien Bay. Ja. Sand. Aking. Aking ned en sanddune. Det var døds kult. Vi fikk ett par boggieboards litt wax for å få det til å gli, løp opp bakken og ned kom vi. Området vi akte var rett ved en strand, jeg tror ikke jeg har sett så klart vann før. hvit sand, turkis vann, lys blå himmel. Dette er virkelig paradiset. Det var tydelig fra dag en at dette kom til å bli den beste turen, menneskene var hyggelig og opplegget var bra.

It was "quite nice" som Chris sier. Det har blitt en slags målestokk for om noe er bra eller ikke. sier han quite nice etter en slurk vann er jeg inn for a treat, men er det bare nice, er det snakk om borwater. Etter turen langs westeren Australia er jeg ikke lenger like kresen om smaken på vannet, jeg har drukket brunt vann, varmt vann (Australia har ikke kaldt), grumsete vann, brokkvann, ferskvann, feil noen glipp saltvann. Så lenge noen andre drikker det først, klager jeg ikke. Høhø.

Vi skulle gjerne ha badet i Jurien Bay men det var ikke tid. Dette angret vi på da vi kom til Horrocks, målet for dagen. Jeg var blant de heldige som ble plukket ut til å lae middag, men før det hadde vi tid for en sjapp dukkert. Vi skulle tilbringe kvelden i et herberg som kun leies ut til WesternWposure. Det var god plass og fint der spesielt med tanke på den enorme uteterrassen. Havet utenfor derimot var ikke like vakkert som Jurien Bay, men som nordmann var det helt utrolig. Litt kjølig på starten men fremdeles varmere enn vannet om sommeren. Ettermiddag tok vi navnerunden fikk litt info angående neste dag og så på solnedgangen. En god start på turen.

In shackles

Ombord flyet til Perth var det en unge som hylte hele tiden med avbrekk kun for å trekke pusten. Den lille rakker’n var nok bare redd men jeg holdt nesten på å kvele’n. Perth virker som en koselig liten by ved havet.
Jeg hadde 24 timer i Perth og hadde ingen planner om å sløsse bort tiden. På slutten av dagen var jeg helt utslitt og hjemlengselen kom for fult. Det er tydelig at hvis jeg skal klare meg alene uten å bli lei meg må jeg unngå å bli så sliten. Jeg savnet plutselig alle sammen familie og venner selv den skrøplige mannen som gikk forbi meg hverdag på vei til ungdomsskolen. Jeg savner Norge og alt det innebærer. Det traff meg hardt mens jeg satt på toget på vei tilbake fra Fremantle. 

Jeg startet dagen med en tur rundt i Perth for å se hva som er i hovedgatene, deretter gikk jeg til Kings Park. Det var her jeg tilbrakte mesteparten av dagen, det var mye å se og langt og gå. På vei opp til parken kunne man enten ta en snarvei eller the scenic tour. Jeg tok selv følgelig pappa-snarveien og det var vel verdt det. Det var flott utsikt hele veien opp og få mennesker, sett bort ifra to ungdommer. De to burde virkelig ha blitt foran tv-settet, det eneste de gjorde var å klage over hvor bratt det var og hvor varmt og «det må da være en kortere vei?» Ehh.. Ja, det er en kortere vei helt på begynnelsen der dere startet. Det var et stort skilt... Håpløst! Hva er vitsen med å gå ut døren og ta turen bort til en park, dersom man ikke er åpen til opplevelsen. 

Utsikt fra Kings Park

I Kings Park er det mye å se blant annet state war memorial for 1&2VK og botanical gardens. Det var informasjonsplanketer langs med hele stien, som fortalte litt om hvordan australske tropper beskyttet nordkysten og hindret at japanerene inntok landet. Det hele var ganske rørende. Oddsen var imot dem. De var i fåtall og var utslitt etter en lang kamp, uten forskyninger og i et klima som er nådeløst. Utrolig. På toppen var det en spektakulær utsikt og botanical gardens var både imponerende og lærerikt. Plantene var skiltet med diverse informasjon, navn, distrikt, men også aboriginal uses. Jeg angrer på at jeg ikke brukte mer tid der, men jeg måtte rekke toget bort til Fremantle før 16.30 slik at jeg rakk å være med på den siste omvisningen i Fremantle prison. 

Freamantle Prison

Tourguiden var underholdene og var godt til  skape den riktige stemmningen for de ulike delene av omvisningen. Hun skildret fengselstiden meget godt. Det må ha vært merkelig for fangene å bygge sitt eget fengsel og det var imponerende å se hvor godt bygd det var. Man ville ha trodd at de kanskje prøvde seg på å lage veggene litt tynnere, hengslene litt løsere osv.. men det hele var top notch workmanship. Etter omvisningen gikk jeg en tur ned til havnen for å finne noe å spise til middag. Det var da jeg så Little Creatures. Bryggeriet/ restauranten jeg hadde lest om før jeg dro fra Norge og tenkte dette stedet kommer jeg aldri til å finne, men der var det. Oh! What glee. De brygger sin egen øl som du kanskje har skjønt og jeg har fått vite at de selger ølene sin i noen forettninger i sydney. Middagen var utrolig der, men alt smaker fantastisk når man er skrubbsulten og takknemlig for en stol å sitte på. Jeg tror jeg spiste pink trout, uansett det var godt. 

Little Creatures

Dagen etter begynte WesternXposure turen, gode tider!

Be thankful I don’t take it all.

Nå er jeg egentlig i Cairns, men siden jeg hverken har hatt internett tilgang eller telefor signal inntil nå, skal Merete late som om det ikke er dag 14 i Australia. Now lets turn back that clock.

siste dag i Sydney før jeg flyr tvers over til den andre siden av Australia, helt bort til Perth. Sto opp tidlig og spiste frokost på et fantastisk sted i Surry Hills, dyrt men verdt det. Australere vet hvordan å lage frokost; salat, egg og bacon. Det var så godt!

Gikk litt rundt i gatene og gikk til bake til hostelet. Jeg fikk levert bagasjen på King Storage, der de hadde det beste tilbudet jeg har hørt om: first month free! Jeg trenger jo bare lagerrom i en måned. sweet deal! Så istedenfor å betar $170, kom alt inkl. forsikring på $17.50.

På vei til lagerhuset stakk jeg innom boomarang school en butikk som selger og lærer bort kunsten å kaste en boomerang. Eieren var en herlig dame som forklarte at det var faren hennes som hadde startet bedriften i samarbeid med en Aboriginer. planen var at han skulle selge og han andre skulle lage, profits cut right down the middle. hun lærte meg også litt om aboriginerenes kultur ogen crash course i hvordan å holde/ kaste en boomerang. Etter det kom vi inn på at hun hadde en datter som levde for å reise, hun elsket skandinavere ( jeg var den første nordmannen hun hadde møtt) og mislikte tyske turister (de oppførte seg ofte ufint i butikken og mot hun og mannen hennes). Jeg tror gagu vi sto å preika i ei god time. Etter at dagen oppgave var fullført hadde jeg en drink kalt Imagine, som innholde midori, annanas ogvodka. Delicious. Skrev noen postkort (fikk ikke levert de før jeg var på flyplassen i Broome- epic fail...)

Stakk innom campus for å catch my barrings, og herlighet det er første gang jeg har brukt ordet awesom på riktig måte, en pause mellom awe og some. Du blir møtt med den mest utroligste byggningen som fører deg inn i en miniature park. Jeg forventet hele tiden å se Gandalf, eller Snape kjefte på Harry. Jeg tror jeg kommer til å like meg der. selv om det er litt for stort for at jeg trivdes med det første.

på vei tilbake til herberget så jeg skiltet "room for let, call Jim". So I called Jim, and let me tell you for $150 per fucking week that place was a shit hole. Det kan umulig å opplevde såpe i det 100 årene det har stått oppreist, nå hengende litt til siden. Bygget hadde ikke vinduer engang... Needless to say I bolted and never looked back. Jeg begynner å stresse litt med å finne et sted å bo. Det ordner seg, sier vi...

Siden det var siste kveld i sydney og med et sterkt behov for å sterilisere de indre organgene etter den skrekkelig affæren, gikk jeg til Scubar, baren ved siden YHA herberget. Hadde en grønn drink tidligere så nå var det på tide med en blå drink. Veldig greit å bare si til bartenderen en farge istedenfor å lese menyen. Satt meg ned å åpnet god boka. Du er ikke den eneste som stusser over at jeg tok med en bok til en bar, kort etter jeg hadde begynt å lese hører jeg en kar si; "Who brings a book to a bar?" I'm thinking I do, and there was a reason I didn't sit down at you're table after the first head-nod you gave me.. anyways there he was, and it was clear he wouldnot be removed. However after a couple og minutes and after the hole I have a guy back home, oh great I have a girl in france skit, conversation loosened up and he turned out to be a very interesting bloke. the kind that goes where ever thewind take him sort of guy. Atleast he turned into one after his best friend tradgicalyy died. Han arbeidet i diverse gruver, og sparte opp pengene sine slik at han kunne reise verden rundt. Artig kar.  Vi kom innpå hvor man kunne gå og hvor man burde holde seg unna  og Kings Cross er tydeligvis et stort NEI når mørket senker seg over byen. Hookers, and strippers, and drunks. Oh, My! Jeg fortalte han om en klubb jeg så i Kings Cross: the last laught comedy club og skjønte at jeg aldri ville kunne gå dit. Sad face.

Ah, but the story doesn't end there.etter mye "I will not take no for an answer" og "Just one beer" og "I'll make sure you get on that flight tomorrow". Now I'm thinking you're either gonna kill me or make me miss my flight. Jeg vil ikke dø og jeg vil hvertfall ikke gå glipp av flyet like vel dro vi bort dit. Why fuck lets call it loneliness, jeg sa ja til en øl og en øl ble det. Jeg angrer ikke det gran det viste seg at det kun var kommikkerer på lørdager, men vi tok en øl og eieren satt seg ned sammen med oss. Vi var foresten de eneste der. Det var kjempe gøy. Vi snakket om forhold og Norge og veiavgifter i Australia, hvilken by er best i Australia, kona til eieren, husleie, poletikk, musikk, Perth, Norge, skatt og alt som kan drepe meg i løpet av oppholdet mitt. Etterhvert gikk de tom for virkelig organismer og begynte å finne på de rareste kombinasjonene som drop bears. Bjørner som henger ned fra trær. Good times. Da de fikk høre hva jeg betalte i skatt hjemme, reiste eieren seg og gikk bort til stereoannlegget. "This song is dedicated to Merete, and her *blank*% taxes", ut fra høytaleren dundre "Let me tell you how it will be There's one for you, nineteen for me 'Cause I'm the taxman, yeah, I'm the taxman" Herlig kar, jeg kommer definitivt tilbake dit. Drakk opp ølen og jeg gikk hjem. Var hjemme før 12.00 ikke verst, better yet jeg rakk flyet mitt.

Det får holde for nå, imorgen skal jeg opp tidlig og høppe 11000 m ned fra en flyvenede metal eske. Mein Gut waz tenkte jeg!

I'm finally here!

Hjernen er litt mushy, så vi får se hvordan dette går.

Jeg er endelig framme i Sydney og man skulle ikke tro det men det er mye som har skjedd. fly turen tok 31timer og 50 minutter, which is a long fucking time... på flyet til Beijing ble jeg kjent med mannen til venstre for meg og vi fikk turen til å virke korter. I Beijing traff jeg ei jente fra Sverige som jeg hang med hun skulle videre til Melbourne for å jobbe og treffe venner, så jeg skal prøve å stikke innom henne når jeg er i melbourne selv. Vi ble etterhvert kjent med ei anna jente fra Sverige, som var minst like hyggelig og den 7timer lange layover var ikke så ille som jeg hadde fryktet.

Endlig framme i Sydney og jeg vet ikke hvordan jeg skal får uttryke gleden min. På flyet, rett før landingen, hadde jeg en helt usaklig frykt over at jeg ikke ville slippe inn i landet. ved passkontrollen mente mannen med makten at jeg ikke lignet på pass bildet og måtte ha en second oppinion. Heldigvis ble de enig om at jeg er meg. vi fikk et gul kort som måtte fyllest ut på flyet itillegg og det er det helt latterlig spørsmål og formuleringen er merkelig. Are you a convict eller har du holdt på med krimialitet. Altså dette er Australia det burde ikke være et problem. Hø. Hø. That's not funny Merete!

Første inntyrkk av byen er at menneskene er velidg hyggelig og det er veldig mange asiatere her. Det er som å være i Asia liksom.

Uansett, jeg prøvde å legge meg ned og få en time på øret, men det var ikke bare bare. Byens kall var sterk. Så jeg tenkte jeg skulle ta en tur til Operaen og Sydney Harbour Bridge. I følge kartet var det ikke så langt men det var heller ikke målestokk på det. Jeg var temmelig ferdig da jeg endelig hadde fullført målet mitt. jetlag og verkende kropp spiste jeg lunsj på en food court inærheten av George St. Jeg vender meg nok til enen byen, men jeg savner Oslo alle jeg kjenner. Huden min lyser opp i solen som om jeg er Mr.Burns etter en av behandligene sine. Dagen ble avsluttet i Hyde Park, etter det dro jeg til herberget for å sove en time som ble til 5. Nå har jeg klart å bl trøtt igjen så vi får se om jeg ikke får sovnet nå.

Det er fremdeles mye å se og mye å gjøre.

Journal entry: Packing

I dag kan oppsummeres i ett ord: pakking.

Jeg ble endelig ferdig med å pakke ryggsekken og ble positivt overrasket da jeg fant at med alt jeg vile ha med, etter litt soul searching for å fjerne det unødvendige, veide sekken omtrent 13 kg. 13 kg en fantastisk vekt å bære på ryggen i 30 dager. Jeg skal ta en titt imorgen for å sjekke at det kun er nødvendige ting med i sekken men inntil videre er jeg fornøyd. Det var ikke lett, jeg har måtte handle inn ting og tang hvertfall tre ganger.

Hadde et lite avbrekk innimellom pakkingen... 
Jeg fikk så mange fine negllakker av en venn av meg i julegave.

Cheshire nails. Hearts Alice in Wonderland.

Her er en oversikt over hva jeg har med for turen i. Dette er vel mer for at meg selv slik at jeg kan redigere innholdet neste gang jeg ut på tur.

Converse
Tur sko
Caps
1st aid kit
Diverse piller, you know vitaminer osv..
antibakteriell hand rub
Shampoo
Balsam
Neglklipper
Pinsett
Tanbørste
Tannkrem
Kamera
lommelykt
Vekkeklokke
Mp3 spiller
Day pack
Skaplås:2
lese bok
jornal + pen
Varmeflaske
Pengebelte
Linser
Solbriller

KLÆR:
Ett sett med pen tøy ettersom alle sier at man bør ungå å se ut som en turist i storbyene.
- pen tynn genser
- pen shorts
- strompe
- pen topp

Topper m/stropper: 2
Sports BH: 2
BH: 2
Sokker: 7par
Tynn langarmet genser: 2
Truser: 11 (exesive I know.. but I'll be without washing maching for 11 days. The sink and pants is a good time, the sink and panties not a good mix)
Leggvarmere
Bikini
Bukse
Trengingsbukse
Skjerf
Microfleece genser
Håndkle

(skulle ønske det var en kollonne funksjon på denne bloggen.. kremthostkremt...)

Så etter at det var gjordt kunne jeg endelig begynne på å gå gjennom ting jeg skal ha med for resten av oppholdet. Det er jeg ikke helt ferdig men nå er alt i koffereten for andre gang, og det er en fin start. Håper jeg...

P.S. Så har jeg overført musikk til mp3-spilleren i tillegg. HIHI! Jeg har vært så effektiv idag...

I'm going on an adventure.

In about 4 days time I will be leaving this life for a temporary other. Sure, that sounds dramatic but it is how I can be describe how I feel about this epic journey. For it is not just a simple easygoing vaction with either family nor freinds. I shall be alone, making friends along the way. Hopfully social interaction will be easy to acheive. It will be a journey where I push myself, and with any luck grow as an inlightend individual completely reliant on myself. Atleast that is the sort of result I would like.

I've never traveled alone. In my younger days at camp or sleepovers, I wouldn't worry as much as the other kids for I knew I would see my parents soon agian. The only homesick I felt was when my lonliness became all to appearent. What can I say, kids are assholes. But those days are several identity crisis' away. I feel now that I'm almost complete as a person, acouple more years And I'll be finished learning the tough part about who I am, and more importantly who I wish to be. Which is part of why I wanted to join the exchange program to a land so far away it take two days by air travel to get there.

I figure if I can survive in on a continent that has evolved in an extremely poisonous way I think I can surive anything. We are talking about a country that has in an extreme attempt evolved some of the most poisonous species in the world. There of the box jellyfish, beautiful and deadly, having cause upto 5567 recorded deaths since 1954. It has a venom that attacks the heart, nervous system, and skin cells, and is overpoweringly painfull. I am presently reading a book by Bill Bryce, an author I recommened at the fullest, it is tittled Down Under, where he writes about a boy fullish enough to intentionally oversee the Box Jellyfish warning. Needless to say he was going to have a bad time, but the thing that really got to me was that eventhough he was unconsion he was still screaming out in the most horrific non-human cry. Now, I love a good horror story, slasher you name it I'll see or read it. These things frighten me however that story chilled me to the bone. I'm not loking forward to first hand interaction with all the dangerous speicies residing in Australia, aside form the cute cuddly koalas, and hopefully some quadruped reptilians.

I wanted to right down some of my expectations about the trip.
Firstly I think I'm going to die, I fear I won't be able to overcome the different obsticle that will arise. This is where I am turning to my extremely unreasonable fear of dying hoping my inate surviver's instinct will save me. I'll be fine because I have to be fine.

Secondly, I think all Austrlians are unreasonably nice, and easygoing all the time. Some being very into barbequeing the shit out of everthing and anything the come across. othes very crocodil dunde. I heard most Australians aren't used to iorny or sarcasim, that's going to be interesting. I shall have to be abit more cautious. Stereotypes are not always correct, and I looking forward to getting a feel of how Australians are. I'll probably still think they're awesomely awesome and awfully nice by the end of my stay.

Lastly, I think everyone at the different hostels I'll be staying in will be interesting divers. I'm hoping atleast. I'm going to try to jott down all the different nationalities I met along the way. They say one learns more when interacting with different people, and it will be interesting to hear about there take on thing.

I am extremly enthusiastic about every part of my stay, hopefully finding an apartment will be easy as pudding. I say apartment but all I need is a bed to sleep in, a desk for study, and access to a bathroom and somesort of kitchen. Typing this I realize that's a lot to ask for but it'll work out, it has to work out.

Here goes nothing...