get your filthy finger out of my heart

idag så jeg *insertnamehere*, en jeg gjerne vil bli bedre kjent med, gå av banen.
jeg ventet på å kunne ta linje3 hjem. han tok ringen forresten.
det var veldig kaldt.
han så meg ikke. det var kun et par centimeter av usikkerhet mellom oss.

dagens setning har forsåvidt vært "fudge it jeg er kald". det er akkurat den setningen som ga meg lov til å ha på meg to skjerf og vinterbukse.

... men tilbake til t-bane stoppet...
han har aldri vært mer tiltrekkende, i mine øyne, som de tre sekundene han brukte på å gå forbi meg, med matte bok i hånden, iført dresskåpe? ikke vet jeg hva det heter, men jeg fråtset i munnenviken.
nå vet jeg hvorfor visse filmscener går saktere enn andre. dette var selvfølge ikke romantisk eller i nærheten av "smooth sailing", men du skjønner hvor jeg har tenkt meg? livet mitt er vel mer en parodi av slike ting.

uansveitserland.
jeg var så glad han ikke så den innpakka sherpa'n bedre kjente som merete, håper jeg hvert fall. det er selvfølgelig ikke noen selvfølge at han legger like mye merke til meg som jeg gjør han. noe som har forsåvidt blitt bevisst sist vi møttes, men det går vi ikke inn på nå.

jeg ville så gjerne si hei, men innså, heldigvis, hvor klamt øyeblikk ville blitt og bestemte meg for ikke å ødelegge stunden. det er latterlig, men nå har jeg et nesten perfekt øyeblikk, en enkel mulighet som aldri ble brukt. det er nesten bedre å ikke vite. typisk jente. noen ganger skulle jeg ønske jeg var gutt.

det var noe av det rareste jeg har opplevd, litt av en opplevelse. jeg er ikke sikker på hvordan jeg best kan forklare senkundene. det var en veldig fin stund, med ren og skjær panikk.

det virker vel som jeg er knær over skuldre, hodestups forelsket, men det er jeg ikke. jeg kjenner han ikke godt nok for slikt. vi var kanskje litt vennlige på hytteturen. og da mener jeg venner som i koselig prat og hold meg for faen jeg er kald. ikke ja, du kan være faren til mine sju ufødte barn. men du vet det som skjer på hyttetur forblir på hyttetur. hvertfall de gode tingene. trist, men sant.

så det er ikke at jeg er forelsket og hundreprosent fjortis, jeg har bare begynt å verdsette visse øyeblikk. det er tross at de små trådene som holder de større brikkene på plass.
jaja
det gikk forresten opp for meg hvor tilfeldig livet egentlig er. tidligere har jeg ment livet hadde en plan, noen andre enn meg hadde kontrollen. jeg har tenkt på meg selv som en brikke i en større plan. mest fordi det er ekstremt deprimerende å tenk at livet er uten menig. før idag, ville jeg tenkt det var skjebnen eller en høyere makt som passet på at jeg så for eksempel *insertnamehere* eller en av de andre merkelig tingen jeg opplevde idag. jeg har vært så dum. det er på tide at jeg tar tak i problemet mitt, det blir for dumt. jeg bør virkelig bli mer realistisk når det kommer til... realiteten. jeg er virkelig altfor oppslukt i meg selv, men det er vel alle, ikke at det er en unnskyldning. så dypsindig du er merete... blablabarf

har du hørt på florence+themachine?
ikke?
nei jeg har ikke hørt så mye på de heller, eller jeg har det nå.
de er rimelig stilige, de er som en skrudd version av PJ Harvey, det er egentlig ganske søte sanger, selvfølgelig min definisjon av søt, er kanskje litt rar, men jeg antar du kjenner meg godt nok til å skjønne det.
jeg er vanligvis ikke så glad i kvinnelige sangere, eller forfattere eller kvinner generelt. jeg vet, det er noe jeg prøver å rette opp i. men hun har en rimelig sær stemme så jeg tror jeg begynner å falle litt for sangene henne.
skal finne ut hva hun heter jeg
siden du er så nysgjerrig
hun heter faktisk florence welsh
det var litt kult, la oss alle humre litt for oss selv.
jeg liker kiss with a fist, den er.. livlig
jeg har lyst på et sånt forhold
kysset av en neve
jeg vil heller ha et heftig og voldsomt forhold enn et langtekkelig og forsiktig ett.
jeg tror jeg ville druknet, dersom jeg måtte være forsiktig, skjønner du hva jeg tenker på?

jeg må få tak i det albumet, det er mange album jeg må fa tak i.

det er så mye dårlig musikk idag, jeg føler meg utilpass i denne verden. jeg skjønner ikke utviklingen, omtrent alle jeg snakker med hører på den populære musikk, men jeg syntes ikke det er god musikk. nå er det mange som mener jeg har dårlig smak og musikksmak er som religion, man skal ikke angripe noe så nært sjæl'a. men det er mye av det jeg ikke klarer å høre på.
musikken idag er noe av grunnen til at jeg ikke liker å dra ut på byen, hadde de spilt musikk som fikk likfoten til å vrikke på seg hadde det vært en annen sak. det er forsåvidt mange grunner jeg ikke liker å dra ut på byen. menneskene blant annet. jeg er ikke glad i mennesker, det er så vanskelig å føle seg vel sammen med mennesker man ikke kan stol på. jeg stoler ikke på at de mener det de sier. ikke at jeg vil merke alle med sprittusj men en anelse over hvem de er hadde vært hjelpsom. jeg takler ikke falske mennesker. ironisk at det er jeg som sier det.
men jeg har egentlig vært litt deprimert i år på grunn av det, jeg har ikke klart å feste meg til noen av de jeg studerer med og det føles som jeg mistet mykorrhizaen min.
jeg har blitt så usikker i det siste, mer enn vanlig. jeg trodde det ville forbedre seg med årene av seg selv, men jeg innser nå at det er venner som skaper sikkerheten. jeg føler meg så løst knyttet til denne verden. har du det sånn også?
jeg mangler trådene og sømmen rakner. men det går jo over. heldigvis.
det er kanskje ikke så lurt å skrive når man befinner seg i det melankolske hjørne av verden. det får nå bare være. noen ganger må man bare få tankene ut av hodet slik at men kan komme seg tilbake til likevekten.
jeg håper ikke jeg stryker på eksamen...
jeg merker hvor lite jeg har fått snakket ordentlig ut om ting idet siste, og fått en ordentlig respons. det er nok derfor jeg skriver så mye tull nå.