Det startet med fullt opplegg i Fadderuka, der jeg lærte selve definisjonen på å være student, og noen veldig nyttige snarveier igjennom Kjemisk. Takket være fadderuka var det ikke like vanskelig å starte på et helt nytt sted. Alt blir enklere når man har et lass med kjente ansikt og en hånd full av navn. Angående fagene er de rimelig grunnleggende, men det vil ikke si de er enkle. Det betyr bare at jeg burde ha fulgt med mer i timene på videregående og kanskje ikke tatt det "fri året".
Jeg husker at jeg var redd for å ikke like fagene, men jeg gleder meg til hver time, og det er rett og slett gøy å regne oppgaver vi får, spesielt i kjemi. Det beste er vel at ingen ser rart på deg for å like faget. For eksempel sa jeg, på full alvor, at den matte oppgaven var skikkelig gøy, og ble svar tilbake med: Ja, jeg vet! Trodde aldri det skulle skje. Matematikk forelseren min er en parodi av seg selv, kjemi forelseren er utrolig begavet og de tre foreleserne i biologi virker veldig lovende. Har du lagt merke til at forelesere aldri klarer å svare på spørsmålet ditt. Isteden går han heller rundt grøten i fem minutter, ser på deg som om du er en idiot for så å vente på at du setter igang en slags kroniske nikken, før han fortsetter timen? Det. Har. Jeg.
Jeg har meldt meg inn i fagstyret i Realistforeningen, og er blitt salgsansvarlig i fagutvalget, med andre ord fikk jeg ikke det vervet jeg ønsket meg. Fagstyret har hatt et møte og alle virker veldig hyggelige, jeg møtte tilogmed en av lederne mine fra konfirmasjonsleir, så det var jo helt random. Det eneste negative er at jeg måtte stå opp 5.50 forrige torsdag fordi jeg skulle steke bacon kl.7.30 nede i RF-kjellern. REAL-frokost er blitt min erkefiende, men jeg skal ikke klage det var en morsom og smertefull opplevelse, som skal gjentas 4 ganger hvert semester. Kan jeg hulke litt uten at du ser ned på meg?
Jeg er klar over at dette ble et rimelig tørt innlegg, men det er det som er i tankene for tiden. Studier, Deg, og akkurat nå var det en lynglimt av RHPS. Jeg har sunget de sangen siden torsdag, det er en i fagstyret som er like forelsket i Rocky Horror som jeg er, kanskje mer for den saks skyld. Det er alltid gøy å møte noe som har sett den filmen. Vi burde ha en rocky horror kveld, hvor vi kler oss ut og setter på audience partic - i - pation. Det hadde vært helt ekstremt! Jeg må nesten innrømme at jeg syntes fremdeles universitetet er en smule sketchy, jeg begynner å savne ungdomskolen, good times.
Neste innlegg håper jeg blir hakket mer underholdende. Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder fra turen til Trysil, og kanskje et bilde fra A-ha konserten, mest fordi jeg sto rett foran scenen.
Er det bare meg, eller minner dette om Ringens Herre.
Jeg bli en smule forelsket i Paul SavoyDet var min aller første A-ha konsert, så jeg har forsåvidt ikke noe å sammenligne synspunktet mitt med. For eksempel kan jeg ikke si at de var bedre enn da de var på Spektrum. Allikevel syntes det hele var veldig imponerende, sett bort ifra det ene oppvarmingsbandet, som neppe kan kalles for en sukksess. Konserten startet med "The Sun Always Shines On TV" og man kan trygt si det bare ble bedre og bedre.
Det overasket meg at jeg kunne synge med på omtrent alle sangen, det ante meg ikke at jeg hadde hørt så mange av sangene deres. Harket hadde litt problemer med den nye sangen deres "Butterfly, Butterfly (the last Hurrah)", der han glemte litt av teksten, men han hentet seg fort inn igjen. Det var mer morsomt enn annet.
De fikk tilogmed hele Ullevål stadion, ca. 28000 mennesker til å synge refrenget ''Hunting High and Low''. En rimelig flott opplevelse. Det er noe spesielt med konserter, man føler seg mye nærmere hverandre. Ikke bare fordi man står skulder mot skulder men det virker som man er en enhet. Det oppstår en slags connectivness. Spesielt etter at det gjentok seg på "The Living Daylights", selv etter A-ha hadde forlatt scenen fortsatte publikum å synge "We Live In Chaos" helt til Morten, Paul og Magne kom løpende tilbake på scenen og avsluttet det hele med klassikeren "Take On Me". Jeg syntes det var en helt utrolig opplevelse, selv om jeg ikke har vært verdens største fan, ble jeg det den kvelden. De hele var veldig rørende og jeg skal innrømme jeg felte noen tårer da de spilte på de akustiske sangene. Det var en vakker måte å si farvel på.
En flott konsert! God musikk, fantastisk scene show og et entusiastisk publikum, hun ene dama ved siden av meg var helt psykopat.
Sitat Morten Harket: "Nå er ikke jeg noen A-ha ekspert..."
Det overasket meg at jeg kunne synge med på omtrent alle sangen, det ante meg ikke at jeg hadde hørt så mange av sangene deres. Harket hadde litt problemer med den nye sangen deres "Butterfly, Butterfly (the last Hurrah)", der han glemte litt av teksten, men han hentet seg fort inn igjen. Det var mer morsomt enn annet.
De fikk tilogmed hele Ullevål stadion, ca. 28000 mennesker til å synge refrenget ''Hunting High and Low''. En rimelig flott opplevelse. Det er noe spesielt med konserter, man føler seg mye nærmere hverandre. Ikke bare fordi man står skulder mot skulder men det virker som man er en enhet. Det oppstår en slags connectivness. Spesielt etter at det gjentok seg på "The Living Daylights", selv etter A-ha hadde forlatt scenen fortsatte publikum å synge "We Live In Chaos" helt til Morten, Paul og Magne kom løpende tilbake på scenen og avsluttet det hele med klassikeren "Take On Me". Jeg syntes det var en helt utrolig opplevelse, selv om jeg ikke har vært verdens største fan, ble jeg det den kvelden. De hele var veldig rørende og jeg skal innrømme jeg felte noen tårer da de spilte på de akustiske sangene. Det var en vakker måte å si farvel på.
En flott konsert! God musikk, fantastisk scene show og et entusiastisk publikum, hun ene dama ved siden av meg var helt psykopat.
Sitat Morten Harket: "Nå er ikke jeg noen A-ha ekspert..."
1 comment:
Gurimalla! Det høres ut som du trives på Blindern og studiet! Så bra!
Trysilturen så litt våt ut, men veldig koselig, og A-ha-konsert er ikke verst, sårlig når dere stod så nærme scenen.;D
Post a Comment