My Hair Keeps Falling Out.

Det er lenge siden sist, så nå er det sannelig på tide å gi litt livstegn fra seg igjen. Sommerferien har vært typisk norsk, rimelig grå. Det er sånn som trønderne sier, "Hadde jeg visst dette var sommeren ville jeg ikke gått på do".

Jeg kom nettopp på at jeg har kommet inn på et studie, der jeg ikke vet noe om relaterte yrker. Er ikke det spennende? De to mest innlysende yrkene er forskning og lærer, kanskje en fin blanding av de to. Takk gåsa, det fins yrkesmesser. Kort oppsummert vil det si at jeg kommer til å studere Molekylær Biologi og Biologisk Kjemi, ved universitetet i Oslo til høsten.

Fingrene min kribler etter å bla gjennom utallige bøker fylt med kunnskap. Forhåpentligvis vil ikke dette endre seg etter den første måneden. Vanligvis starter man, ihvertfall jeg, det nye skoleåret så full av energi og iver at selv duracell blir sjalu. Uheldigvis, etterhvert som dagene snegler avgårde og lærerne siler spenningen ut av faget, begynner energien sakte å ebbe ut av kroppen. Denne gangen håper jeg historien ikke vil gjenta seg.

Jeg har svært mange forventninger og omtrent alle er fullstendig urealistiske. Livet mitt kommer nok ikke til å endre seg på en dramatisk og spennende måte bare fordi jeg begynner å studere, hvis ikke en av professorene mine eller en medstudent er en vampyr fra 1800-tallet og blir hodestups forelsket i meg. Overgangen fra elev til student vil sannsynligvis gå rolig for seg, men så har jeg aldri vært spesielt begavet i sannsynlighetsregning så hva vet nå jeg? Uansett, håper jeg at en av mine hundre forventninger skråstrek ønsker vil gå i oppfyllelse. Jeg håper jeg vil trives. Jeg håper at studiet jeg har valgt passer hjerte mitt, slik at jeg slipper å bruke tre års av livet mitt for så å finne ut at jeg egentlig brenner for astronomi, istedenfor biologi. At jeg får ivrige og dyktige professorer. At jeg trives sammen med de andre studenten. At jeg kommer til å klare det.

Jeg. Håper. Jeg. Vil. Trives.